Å bygge identitet på det som forsvinner

Når ytre perfeksjon blir målestokken for hvem vi er.

Vi lever i en tid der det ytre får enorm plass. Influen­sere, kjendiser, TV-profiler og offentlige personer fyller skjermer og flater med bilder av suksess, skjønnhet, lykke og kontroll. Liv presenteres som polerte narrativer: riktige kropper, riktige hjem, riktige relasjoner, riktige livsvalg.

Problemet er ikke at disse menneskene eksisterer. Problemet oppstår når det som vises frem, blir målestokken vi ubevisst sammenligner oss selv med – og begynner å bygge vår identitet på.

Hva betyr det å identifisere seg med midlertidige ting?

Identifikasjon med midlertidige ting betyr at vi bygger hvem vi tror vi er på noe som i sin natur kommer og går.

Midlertidige ting er alt som kan endre seg, forsvinne eller tas fra oss, for eksempel:

• kropp, utseende og helse
  
  

• følelser og humør
  
  

• tanker og meninger
  
  

• roller (partner, mor, kunstner, arbeidstaker)
  
  

• prestasjoner og suksess
  
  

• penger, status og anerkjennelse
  
  

• relasjoner
  
  

• livssituasjoner

Alt dette er opplevelser.

Det er ikke selve deg.

Når det ytre blir identitet

Når vi konstant eksponeres for ytre idealer, skjer det ofte noe stille og ubevisst:

Vi begynner å måle vår verdi opp mot det vi ser.

Da kan identifikasjonen høres slik ut på innsiden:

• Jeg er kroppen min
  
  

• Jeg er følelsene mine
  
  

• Jeg er historien min
  
  

• Jeg er det andre ser i meg
  
  

• Jeg er det jeg får til

I en kultur som belønner synlighet, prestasjon og bekreftelse, blir dette nesten uunngåelig. Men da blir også selvbildet ditt fullstendig avhengig av noe ustabilt.

Hvorfor skaper dette lidelse?

Fordi når det midlertidige endrer seg – og det gjør det alltid – føles det som om du mister deg selv.

Eksempler kan være:

• Kroppen endrer seg → «Jeg er ikke meg selv lenger»
  

• Anerkjennelse uteblir → «Jeg er ikke verdt noe»
  

• En relasjon endres → «Jeg er forlatt»
  

• Følelser skifter → «Noe er galt med meg»

Men det som faktisk skjer, er ikke at du forsvinner.

Det er bare noe du identifiserte deg med, som har endret form.

Når kjendiser “faller”, mister status, blir eldre eller forsvinner fra rampelyset, blir dette tydelig. Likevel overser vi ofte lærdommen – og fortsetter å jage det samme ytre ankeret i våre egne liv.

Hva er alternativet?

Alternativet er ikke å trekke seg bort fra verden, slutte å skape eller slutte å uttrykke seg.

Alternativet er å oppdage forskjellen på:

• det du opplever
  
  

• den du er som opplever

Du har tanker.

Du har følelser.

Du har en kropp.

Men du er ikke disse tingene.

Det som er mer stabilt enn alle ytre former, er: den delen av deg som merker og observerer: «Nå er det glede», «Nå er det uro», uten å dømme.

Denne delen trenger ingen scene.

Ingen bekreftelse.

Ingen sammenligning.

En setning som peker rett på kjernen:

Når identiteten min er bygget på det som forandrer seg, vil jeg leve i frykt.

Når identiteten min hviler i det som observerer forandringen, oppstår frihet.

Et refleksjonsspørsmål til deg

Hvem er jeg når ingen roller, historier, prestasjoner eller følelser brukes som definisjon?