Vi lever ikke i samme virkelighet
Jeg har brukt mange år på å prøve å forklare hvordan jeg opplever verden. Ikke fordi jeg tror jeg har rett. Men fordi det jeg ser og kjenner, ofte ikke blir gjenkjent av andre.
Det har gjort meg forvirret. Og til tider ganske ensom.
Det jeg har erfart – sakte, men sikkert – er dette:
Vi lever ikke i samme virkelighet. Vi lever i hver vår tolkning av virkeligheten.
Og når jeg forstår mer av hvordan jeg selv er skrudd sammen, faller mye mer på plass ellers.
Min virkelighet
Jeg ser mønstre. Jeg merker stemninger. Jeg plukker opp det som ikke blir sagt.
For meg er det like konkret som det som blir sagt høyt.
Men når jeg prøver å forklare det, kan det høres diffust ut for andre. Som om jeg overtolker. Som om jeg legger noe i situasjoner som “ikke er der”.
Og samtidig kan jeg sitte og høre andre forklare sin opplevelse av samme situasjon – og kjenne at jeg nesten ikke forstår hva de snakker om.
Det er ikke fordi noen av oss lyver. Det er fordi vi ser gjennom forskjellige filtre.
Vi ser ikke verden – vi ser vår tolkning
Det tok meg lang tid å forstå at jeg ikke reagerer på det som skjer. Jeg reagerer på min tolkning av det som skjer.
Det gjør alle.
Men vi tror ofte at vår tolkning er sannheten.
En person kan rose en annen og si: “Så rolig og behagelig du er. Du er så fin å være sammen med.” Det kan være ment som en varm og ekte anerkjennelse.
Men i meg kan det treffe som:
“Du er ikke slik. Du er for mye. Du er ikke like god.”
Det er ikke nødvendigvis det som ble sagt. Men det er slik det kan oppleves.
Hvis jeg ikke stopper opp og ser det, blir min tolkning en sannhet. Og da reagerer jeg. Ikke på det som faktisk ble sagt. Men på historien som starter inni meg.
Det starter med å observere
Det første som endret noe for meg, var å begynne å legge merke til:
Hva skjedde konkret?
Hva ble faktisk sagt?
Og hva la jeg selv til?
Bare det skillet er enormt.
Fakta kan være:
Noen ga ros til en annen.
Min historie kan være:
Jeg blir ikke sett. Jeg blir ikke verdsatt.
Når jeg ser forskjellen, får jeg et valg.
Du er ikke følelsene dine
Jeg har ofte tenkt:
“Jeg burde vite bedre.”
“Jeg burde klare å la det passere.”
Men dette handler ikke om å bli perfekt. Det handler om å oppdage hva som skjer før jeg blir dratt helt med. Følelsen kommer. Den er reell. Men den betyr ikke nødvendigvis at den forteller sannheten.
Det er forskjell på:
Jeg føler meg mindre verdt.
og
Jeg er mindre verdt.
Den forskjellen har vært avgjørende for meg.
Identitet er ofte bare gamle historier
Mye av det som trigges i oss, er gammelt. Det handler ikke bare om situasjonen nå. Det handler om tidligere erfaringer. Gamle mønstre. Behovet for å bli sett. Behovet for å bli forstått. Når jeg ser det, blir det mindre dramatisk.
Da kan jeg si:
“Åja. Der kom den igjen.”
Ikke som kritikk.
Men som observasjon.
Vi kan ikke kreve at andre lever i vår virkelighet
Noe av det vanskeligste for meg har vært dette:
Jeg ønsker så sterkt å bli forstått. Men andre kan bare forstå gjennom sitt filter.
Hvis deres erfaring er annerledes, vil de tolke meg annerledes.
Det betyr ikke at jeg er feil. Og det betyr ikke at de er feil.
Det betyr at vi står i hver vår virkelighet. Og noen ganger overlapper de. Andre ganger gjør de ikke.
Friheten ligger i valget
Det jeg øver på nå, er ikke å reagere raskest mulig. Men å pause. I den pausen finnes et lite rom.
Ikke alltid perfekt.
Ikke alltid rolig.
Men mer bevisst.
Jeg kan velge om jeg skal tro på historien som starter. Eller om jeg skal være nysgjerrig på den.
Jeg kan velge om jeg skal søke bekreftelse utenfra. Eller undersøke hva jeg egentlig trenger inni meg.
Og når jeg gjør det, blir ikke verden fullt så kronglete lenger.
Gjennom TruE Art ønsker jeg å gi deg verktøyene til akkurat dette.
Ikke for å bli mer perfekt.
Men for å finne ro i din egen virkelighet.
Å stå stødig i det du opplever.
Å skille mellom fakta og historie.
Å bli tryggere i deg selv – selv når andre ser verden annerledes.
Det er der friheten begynner.
Last ned GRATIS « Vi lever i hver vår virkelighet», du finner den HER

